På fotballkamp i Firenze

Søndag morgen i slutten av oktober, og byens lilla yndlinger skal spille hjemmekamp i dag. Uvanlig med kamp klokken 1230, Lazio Roma er motstander og jeg har klart å få tak i en billett til 40 euro. Allerede på lokaltoget inn til sentrum skjønner jeg at dette er stort, toget er fullt av folk kledd i lilla.

Går fra togstasjonen Stazione Santa Maria Novella gjennom sentrum til stadion Artemio Franchi, som ligger på andre siden av byen. Gatene blir stadig mer lilla, og etter en rask frokost med espresso og panini er det klart for innkjøp av fotballskjerf. Ikke så ofte jeg går med lilla og hvitt skjerf …

For en stadion! Vi er 40 000 fotballgærne patrioter, mer eller mindre. En gigantisk arena uten tak, og i dag er 25 grader og knall blått. Lazio kan bare komme, vi skal mose dem i stykker! Det rare er at alt går fredelig for seg, smilende fotballfans, og VELDIG mange familier!

Når kampen er over, er det ikke så viktig at Lazio vant. Fiorentina var best, de greide bare ikke å skåre, og hadde dommeren mot seg. Sånn tenker en ekte fan. Og jeg tenker at jeg allerede har tatt byens fotballag til mitt hjerte. Så fargerikt, så morsomt, så italiensk, og så intenst levende at jeg bare må tilbake til Stadio Artemio Franchi.

Forventninger og glede

Jeg er fra Østfold og har bodd i Tromsø i 19 år. En fantastisk by som er jeg utrolig glad i. Er du glad i naturen og det å være ute finnes det nesten ikke et bedre sted å bo. Jeg elsker utsikten jeg har fra stuevinduet mitt. Herfra ser jeg havet og fjellene. Fjellene som allerede nå har fått et lett melisdryss.

Jeg våknet i dag tidlig til skikkelig regnvær. Når vi skriver oktober kan jeg egentlig være glad for at nedbøren kommer som regn og ikke som snø. I fjor la snøen seg 14. oktober, håper at den venter litt lenger i år.

Men akkurat nå gjør det ikke noe at det regner. Jeg har så mye å se frem til. Om en uke reiser jeg til Toscana med en gjeng glade deltakere på Mat- og vineventyr. Vi har arrangert flere slike turer før, og jeg vet hva jeg har å se frem til. Jeg blir glad bare ved tanken på alt vi skal oppleve.

Vi skal bo flott på Villa Il Paradisino, et av de stedene jeg trives aller best. Bedre vertskap enn der skal du lete lenge etter. Costanza og Serena er to flotte damer jeg er blitt veldig glad i, og jeg gleder meg veldig til å møte dem igjen. Og når Costanza nå akkurat er blitt mamma til lille Leonard blir det ekstra stas å hilse på.

Vi skal på matlagingskurs. Sammen med gjestene våre skal vi trylle frem de lekreste retter i kjøkkenet i villaen der vi bor. Arbeidvin må til, og det nytes både prosecco og husets egenproduserte rødvin. Om kvelden nyter vi den 7-retters middagen vi selv har vært med å lage. Du verden, så flinke vi er til å lage mat, tenker vi etterhvert som rettene fortæres.

Firenze ligger et prosecco-korke-kast unna, og jeg gleder meg til å besøke byen og bli guidet rundt av vår fantastiske guide, Elena. Hun viser oss flere av Firenzes skjulte skatter, og hun viser oss noe nytt hver gang vi er der. Jeg er spent på hva hun har funnet frem til oss denne gangen. Underveis på turen spiser vi is, drikker en cappuccino og et glass vin eller to. Shopping blir det også tid til. Jeg trenger neppe flere sko og vesker, men jeg vet med sikkerhet at det kommer til å ligge noen eksemplarer i handleposen når jeg kommer hjem. Og jeg gleder meg til å treffe Tommy igjen. Tommy driver et av mine favorittsteder i Firenze. Et lite hull i veggen, hvor det er selvbetjening og et glass vin koster 2 euro.

Jeg gleder meg også til turene vi skal gå. Til sol og varme. Og til alle samtalene og til latteren. Til alt sammen. Og det er mye.