Trøfler til middag

Vi setter oss til bordet, det er en annen lukt i stua, en lukt vi sjelden har råd til. Lukten av Edens kulinariske hage.

Vi er på middag hos våre venner Knut og Costanza i Sesto Fiorentino. En middag som inntas med andakt. Det er ikke hver dag vi spiser hvite trøfler. NB: Hvite! Ikke svarte.

Knut har lagt gullegget, han er euforisk når han viser oss eggene som har ligget sammen med trøffelbiten i en plastboks i to døgn. Lukten har trengt seg gjennom skjøre eggeskall, vi skal spise eggerøre med trøffelsmak. Og toppe det hele med syltynne skav av trøffel.

Ståpels når vi inntar røra, Knut er selvfølgelig rørt, og vi spiser med andakt. Nyyyydelig. Ubeskrivelig. Etterpå er det de andre rettene vi kjenner så godt fra slike måltider. Salami med fennikel, pecorino lagret i to år, bresaola med ruccola og parmesan. Mmmmm …

Selvsagt har vertskapet tenkt på alt, en nydelig Rosso Montalcino renner som fløyel ned halsen, og vi har en liten mistanke om at det rant ofte og mye. SÅ GODT det var å være i kulinarisk paradis, tenker vi når vi krøker oss hjem til Casa Valiversi i stummende mørke.